(+47) 468 25 256 kontakt@ninaverde.com

Møtte en bekjent på veien hjem. Vi har ikke sett hverandre på år og dag.
‘Hvordan går det? – Jo takk, bare bra. Og du?’ startet samtalen varsomt.

Egentlig vil du gjerne spørre hvorfor hun ser så sliten ut. Sola skinner og allikevel så ser hun sliten ut.

Vil du egentlig vite hva som har skjedd, vil du ikke helst slippe å bli blandet opp i noe. Kanskje må du ta en avgjørelse eller kanskje hva verre er, ta et standpunkt? Vise hvem du egentlig er, hva du står for?

‘Nå har jeg ikke sett deg på lenge.’ Prøver å starte en uforfengelig samtale og tenker på at tiden forhåpentligvis går fort så du ikke må finne på å spørre hvorfor hun ser så sliten ut før dere når bussholdeplassen og skiller lag.

‘Ja, jeg har vært ute og reist.’ Og hun legger i vei om reisen og vennene hun var sammen med, og naturen hun oplevde og det fantastiske været og bildene hun tok og museene hun besøkte og all den gode maten hun fikk og så billig det hele var.

‘Så du denogdenbyen også? Var du ‘derallemåhaværtforåbekrefteatdefikkmedsegalt?’ fortsetter du denne helt gale samtalen. For egentlig vil du spørre hvorfor hun ser så sliten ut? Hun har jo vært på ferie? Men du spør ikke, du vil ikke trenge deg på. Det kan jo ha en helt normal årsak. Hva skulle det vel være? Normalt? Hun ser sliten ut. Det er det du ser.

‘Har du vært på fest?’ – endelig spør du.

Hun tar til tårene, forteller om hjemreisen og beskjeden hun fikk, siden har det gått slag i slag og at det var så godt at du spurte for endelig kunne hun snakke om det til noen som brydde seg.

Dere setter dere ned ved benken og lar de andre gå hver til sitt og sine hjem. Du holder rundt henne og lytter. Bare lytter.

‘Alt kommer til å bli bra’ – du mener det, du vet det.

Hun smiler litt da dere skiller lag.

Alt kommer til å bli bra. Du spurte.

%d bloggere liker dette: